Dagbladet: Behandlingen av mindreårige asylsøkere er nådeløs og til liten nytte

Hvis du er en ung gutt på asylmottak i en bygd i Norge, venter du bare på en ting. Du venter på at du skal fylle 18 år, og da får du enten lov å bli her i landet, eller du blir sendt i retur til et sted du heller ikke hører hjemme.

Høyst sannsynlig får du avslag. Etter de siste innstramningene får over 80 prosent av enslige mindreårige midlertidig opphold til de er 18. Den kraftige økningen i bruk av midlertidighet siden forrige stortingsperiode, kombinert med fjerning av rimelighetskriteriet, resulterer i at de aller fleste får en returbillett i bursdagsgave. Norske politikere og utlendingsmyndigheter, som er veldig opptatt av signaleffekter, burde vite hvilke signaler de gir unge mennesker.

På norske asylmottak er det for tida rundt 1200 ungdommer mellom 15 og 18 år som bare venter på dommens dag, uten håp om en framtid verken i Norge eller i hjemlandet. Det gjør noe med deg. Gry Herland, som har drevet asylmottak i Hemsedal i snart åtte år, sier det har vært en merkbar endring siden i fjor høst da innstramningen trådte i kraft.

Enslige mindreårige på flukt var allerede en sårbar gruppe uten tilstrekkelig omsorg i mottaksapparatet, men uten det minste fremtidshåp, ble det verre. Herland forteller om en økning i selvskading, selvmordsforsøk og forsvinninger. 186 barn forsvant fra norske asylmottak i fjor. 186 barn! Noen av dem har dukket opp rundt om i Europa, i Frankrike og Østerrike, som nekter å returnere dem til Norge i tråd med Dublin-avtalen, fordi de mener norsk returpolitikk er i strid med internasjonal rett. Andre lever trolig i skjul i Oslo, hvor de blir en del av den svarte økonomien og kriminalitet.

Ingen skal dø på min vakt, er Gry Herlands løfte. Dagbladet har vært i kontakt med andre asylmottak som forteller liknende historier, og som Barneombudet har reagert på. UDI sier de ikke har en samlet oversikt, tross at mottakene er forpliktet til å rapportere inn på faste skjemaer. Sannsynligvis forekommer underrapportering. Det er hard konkurranse i asylbransjen etter at flyktningeankomstene stoppet opp og tilsvarende dårlig klima for varslere. Det gjelder å fremstå som man har kontroll for å få fornyet kontrakten. Jeg har hørt om asylmottak som rapporterer om null hendelser av uro, konflikter, selvskading, og så videre. Istedet for å sette stjerne i margen, burde mottaket granskes for feilrapportering.

Myndighetene får kritikk av FN, av Barneombudet og andre faginstanser. Det preller av. Ap-landsmøtet nektet å snu sist helg da man hadde sjansen. Jonas Gahr Støre var redd for å sende gale signaler. I stedet vil Ap kanskje gjøre noe med det, hvis man kommer til makta igjen. Ansvaret hviler tyngst på Erna Solberg og regjeringen, men hvis Ap virkelig er kjent med de graverende forholdene for enslige mindreårige, kan ikke stortingsflertallet utsette å gjøre noe med det i et halvt år av frykt for at det kan brukes mot dem i valgkampen.

Men høyrepopulismen føder politisk kynisme. I forrige stortingsperiode kjempet også Frp-ere for at alle asylsøkere under 18 år skulle inn under barnevernet og dermed få de rettigheter det innebærer. Da sto Ap i veien. Dermed fortsetter traumatiserte enslige mindreårige å bo på mottak sammen med voksne. Omsorgen er delegert til private asylselskaper som verken har kapasitet eller kompetanse til å gjøre annet enn å sende dem på legevakten for å bli lappet sammen.

Dette er et viktig signal, mener regjeringen. Og Jonas Gahr Støre, leder av landets største parti. At vi behandler tenåringer på en avskrekkende dårlig måte, vil sette en støkk i menneskesmuglere og desperat ungdom, skal vi tro. Når valget står mellom Taliban og IS, må ikke et asylmottak i Hemsedal fremstå som et fristende alternativ.

Igjen lurer jeg på hvilke signaler norske myndigheter ønsker å sende og faktisk sender. Et overordnet hensyn er vel sikkerhet, men dette synes å være oppskriften på det motsatte; radikalisering i statlig regi. Ungdommen har ingenting å tape. Og de lærer seg å hate Norge.

Enn så lenge er det mest selvskading som foregår, men har politikerne noen idé om hva som faktisk skjer på mottakene? Det høres ikke ut som UDI har det.

Enslige mindreårige er blitt et misbrukt politisk symbol i en polarisert kulturkamp. Mens myndighetene tvert om sier at denne gruppen er enklest å integrere, og at de dessuten står for en forsvinnende liten del av familiegjenforening, hevder politikere i debatten ofte det motsatte. Norsk asylpolitikk er bygget på den falske ideen om ankerbarn.

I mellomtiden er det virkelig ungdom i Hemsedal som prøver å ta livet av seg. Hva skal vi gjøre med det?