Brev til FMOA: OPPHOLDSTILLATELSE ETTER UTLENDINGSLOVENS § 38, MED BEGRENSNINGER PGA ID-TVIL

Vergelogofixikon

Fylkesmannen i Oslo og Akershus                                                 Fredrikstad den 5. august 2016

Vergemålsavdelingen

Postboks 811 Dep

0032 OSLO

 

OPPHOLDSTILLATELSE ETTER UTLENDINGSLOVENS § 38, MED BEGRENSNINGER PGA ID-TVIL

Vergeforeningen Følgesvennen mottar for tiden mange fortvilte henvendelser med bønn om assistanse fra medlemmer og andre som er representanter for barn som har fått opphold med begrensninger. De fleste av disse vedtakene gjelder enslige mindreårige fra Afghanistan, mange av dem svært unge.

I og med at oppholdstillatelsene med begrensninger faller inn under § 38, sterke menneskelige hensyn, er det vanskelig å finne ut av den prosentvise økningen i denne type oppholdstillatelser i UDIs statistikk. Det faktum at de humanitære tillatelsene hittil i år utgjør ca. 19 % av samlede vedtak for enslige mindreårige fra Afghanistan, mot litt over 6 % i 2015, tyder likevel på at tillatelsene med begrensninger også har økt.

Selv om det i denne type vedtak blir påpekt at søker har sannsynliggjort sine identitetsopplysninger, blir det samtidig vist til at det ikke er lagt fram dokumenter som sannsynliggjør hvem søker er. Det blir vist til at for å få oppholdstillatelse etter § 38 må en person som hovedregel legge fram dokumentasjon for identiteten sin. Som det framkommer av Utlendingslovens paragraf 98 d og ordlyden i denne type vedtak, tilfaller oppgavene med å hjelpe disse barna med å verifisere egen identitet oss som representanter. Flere av våre medlemmer uttrykker stor frustrasjon over at denne oppgaven kan virke uoverstigelig.

I vedtaket blir den mindreårige gjort oppmerksom på at begrensningene i tillatelsen kan oppheves hvis hun/han legger fram gyldig afghansk pass ved fornyelse. Det blir gitt beskjed om at hun/han må ta kontakt med den afghanske ambassaden i Oslo for å få informasjon om hvordan hun/han kan få utstedt originalt og gyldig pass. Mange representanter har følgelig henvendt seg til den afghanske ambassade for å få bistand til utstedelse av pass eller annen dokumentasjon som kan bekrefte barnas identitet.

Her er to eksempler fra representanter som har forsøkt å hjelpe sine barn med ID fra den afghanske ambassaden.

Mine to gutter på hhv 12 og 14 kan ikke skaffe egen tazkera eller noen familiemedlemmers. På grunn av det ble vi avvist hos ambassaden med beskjed om at de hverken kan søke om pass ved ambassaden uten slik tazkera. De ville heller ikke ta imot søknad om tazkera selv om vi innstendig ba om det og prøvde alle argumenter. De bak skranken i ambassaden hadde forståelse for at dette var svært vanskelig for disse guttene, og beklaget med at reglene var blitt slik.

Her er det nok UDI som stiller urimelige – og også ulogiske krav. Akkurat hvordan afghanske myndigheter opererer, kan vi neppe påvirke. Men det hadde vært greit om ambassaden kunne gitt et skriftlig avslag på pass når det ikke finnes dokumenter å oppdrive. Så kunne man ihvertfall dokumentere overfor UDI at man har prøvd alt.

Vergeforeningen er av den oppfatning at disse tillatelsene med begrensninger avstedkommer store frustrasjoner for de mindreårige, for oss representanter, for ansatte på omsorgssentre og i mottak og for ansatte på den afghanske ambassaden. Siden antallet barn med slike oppholdstillatelser ser ut til å øke føler vi at vi blir pålagt en oppgave i forhold til den afghanske ambassade som ikke er forenelig med ambassadens ønske eller vårt mandat.

Faktum er at det ikke er mulig å få pass dersom den mindreårige ikke kan få legge fram sin tazkera fra Afghanistan. Dette er gitt uttrykkelig til kjenne i informasjon fra ambassaden av 24.06.16. Før denne dato kunne en søke om et ID-dokument som kun brukes som underlagsdokumenasjon i søknaden om pass. Nå er det bare tazkera som gjelder. Så langt kjenner vi ikke til noen saker hvor mindreårige, ved hjelp av sine representanter, har vært i stand til å skaffe til veie sin tazkera. Foreldre er enten drept eller selv på flukt, og det er nærmest sagt umulig å få kontakt med mulig gjenlevende slektninger.

Av egne erfaringer og via tilbakemeldinger fra en rekke representanter vet vi at denne type tillatelser virker helt uforståelig for barna. De skjønner ikke hva som skjer, og er redde for at de skal bli kastet ut av Norge. Mange sliter med å sove. Ansatte på omsorgssentre forteller om barn som trekker seg tilbake fra de andre på senteret, de ønsker ikke å delta i aktiviteter arrangert av senteret og skolegangen blir meningsløs. Og mens andre på senteret eller i mottakene får tildelt kommune, blir de mindreårige med denne type tillatelse værende i det uvisse. Det oppfattes også som svært urettferdig at noen barn får opphold og andre får opphold med begrensninger på tross av at identitet er sannsynliggjort.

Situasjonen har ført til at flere representanter ønsker å frita seg fra oppdrag med barn som har fått denne type tillatelser. Oppgavene virker uoverkommelige og at de føler seg som gisler for myndighetenes asylpolitikk.

Vi ber derfor Fylkesmannen gi en generell veiledning i forhold til hvordan vi skal forholde oss til den afghanske ambassaden. Om antallet fortsetter å stige betyr det at våre besøk på ambassaden kan bli hyppige og virke utidig.

Vi ber videre Fylkesmannen henvende seg til ambassaden for å forklare vår oppgave der.  I noen tilfeller vil en bekreftelse fra ambassaden være en dokumentasjon for at vi har forsøkt å skaffe til veie sikker ID. Denne bekreftelsen vi i sin tid kunne bidra til avklaring av asylsaken.

Vi ber også Fylkesmannen i Oslo og Akershus henvende seg til UDI å be om en forklaring på hvorfor antall tillatelser med begrensninger har steget så mye på tross av at vi som representanter ikke kan se noen signifikant endring i asylgrunnlaget.

Det oppleves også av mange representanter som meningsløst å være representant for barn med slike vedtak og vi ber også om veiledning i forhold til hvordan vi skal forholde oss til barnet og til mottaket eller omsorgssenteret barnet bor på.

Med vennlig hilsen

På vegne av styret i Vergeforeningen Følgesvennen

Per Bertelsen

Brev til Fylkesmannen i Oslo og Akershus