19.01.15: Vergeforeningen på stortinget

Ine Johannessen

19.01.16 var Vergeforeningen på høring i Stortinget. Nestleder i Vergeforeningen – Følgesvennen Ine Johannessens innlegg er fra ca tidspunkt 1:09 og svar på stilte spørsmål fra Stortingsrepresentantene er på tidspunkt ca 1:24

Åpen høring i Stortingets kommunal- og forvaltningskomité tirsdag 19. januar 2016 kl. 10.15

“Som representanter og verger for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger skal vi være barnas talspersoner. Og bistå dem i møter de har med norske myndigheter. Vi følger barna gjennom hele asylprosessen, som starter med registrering hos Politiets Utlendingsenhet. Vi besøker dem på mottakene, hører historiene deres. Vi trøster dem og vi støtter dem og bistår dem ved asylintervjuet hos UDI, blandt mange andre ting.
Innledningsvis vil jeg gjerne si noe om hvordan vi har opplevd tilstanden for de enslige mindreårige i det året som har gått. Før jeg går videre til å si noe om våre to hovedanliggender.

I 2015 førte krig og uroliheter til at mange barn og unge ble tvunget til å legge ut på flukt alene. De aller aller fleste har et reelt beskyttelsesbehov. Dette gjelder også de afghanske mindreårige som i pressen får/ det brukes en retorikk overfor afghanske mindreårige som Vergeforeningen Følgesvennen er sterkt uenig i. De flykter også fra krig og vi er uenig i Listhaugs påstander om at afghanske gutter sendes til Europa og Norge for å brukes som ankerbarn og for å sende penger hjem. Måten norske myndigheter taklet ankomstene av enslige mindreårige asylbarn har ikke vært bra.

 Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at jeg skulle oppleve å se barn bli behandlet på denne måten i Norge. Barn som har vært alene på flukt i måneder og år, noen helt ned i 10 års alderen, stuet inne på et illeluktende og overfylt venterom hos PU i flere døgn, uten omsorg og ordentlig mat eller mulighet for å få vasket seg. Der overnattet de på det harde steingulvet, og hver gang døra åpnet seg og vi skulle hente ut et barn for å bli registrert, kom det mange andre stormende til og bønnfalte om at det snart måtte være deres tur.Ingen informasjon ble gitt, noe som forsterket barnas usikkerhet og fortvilelse.

Barn som åpenbart var 12-13 år gamle har av PU fått oppjustert alderen til 15 år, med den begrunnelsen at det ikke var flere plasser ved omsorgssentrene. Konsekvensen er at unge barn som har et spesielt stort behov for omsorg befinner seg på mottak for ungdommer mellom 15 og 18 år, hvor omsorgen kan være svært mangelfull.

Etter stort påtrykk fra ulike organisasjoner og fra mediene, ble det åpnet for overnatting på nærliggende mottak og andre akuttinnkvarteringsløsninger. Dette førte til det reneste kaos og logistikken kollapset. Barn forsvant og ble ikke gjenfunnet da de skulle registreres. Noen forsvant ut vinduet hos PU.Jeg tror ingen per dags dato har den fulle oversikten over om alle har blitt gjenfunnet.

 Søsken ble splittet og sendt til ulike mottak, likeledes ble barn skilt fra tanter, onkler og besteforeldre. Måten de har blitt behandlet på må nødvendigvis ha ført til ytterligere traumatisering.

Slik situasjonen er idag så blir de mindreårige flyttet fra mottak til mottak som pakker. Det er ikke uvanlig at de bor ved 4-5 forskjellige mottak de første månedene. Vergene får ingen beskjed når barna flytter.

I vårt notat viser vi til at det er store forskjeller ved de ulike mottakene. Det viser seg at det er spesielt vanskelig for de mindreårige å bo ved de større transittmottakene, hvor forholdene kan være uoversiktelige. Her bor det også voksne menn, som de mindreårige synes det kan være vanskelig å bo sammen med. Vi vet at mange enslige mindreårige asylsøkere har har vært utsatt for vold og overgrep både i hjemlandet og på reisen/flukten hit.

I tillegg ser vi at det er mangler ved mottakene generelt. Det er en lav bemanning som selvfølgelig medfører at de mindreårige ikke blir godt nok fulgt opp. Det er få aktiviteter, det har vært lite og dårlig med klær. De går å fryser, det er manglende skoletilbud noen steder, og personalet er/ mange av dem uten barnefaglig kompetanse.
Med så store ulikheter og alvorlige kritikkverdige forhold mener vi at tilsynsansvaret til andre innstanser enn UDI, som dette året har vist at de har store problemer med inneha et overordnet ansvar for mottaksdrift. Et uavhengig tilsyn er nødvendig for å sikre en avdekking og forbedring av de nevnte forhold.

 Når det gjelder de begrensede oppholdstillatelsene så blir jo forholdene enda verre for disse barna. De kommer seg ikke ut av mottakene, de blir værende der mens alle vennene deres og kamerater blir bosatt. De blir værende, og det vi ser at dette er en sikker måte å bryte ned unge mennesker på. De mister alt håp og er fylt av angst og frykt for hva som skal skje med dem. De har store søvnproblemer, de trekker seg tilbake, og mange forsvinner også fra mottak. Husk at dette er barn som har flyktet fra krig, drap, tortur og umenneskelig behandling.

Når vi har all denne kunnskapen kan vi ikke utvide bruken av begrensede oppholdstillatelser, slik regjeringen også foreslår. Det vil sende dem rett ut på flukt igjen. Vi mener at dette er en umenneskelig måte å behandle unge mennesker på og at all bruk av begrensede oppholdstillatelser må avskaffes.”