Med livet på vent i ferien

Kilde: Dagsavisen, Nye meninger

Midlertidig oppholdstillatelse er en stor påkjenning.

http://www.dagsavisen.no/polopoly_fs/1.986028.1498132141!/image/image.jpg_gen/derivatives/169_980/image.jpg

http://www.dagsavisen.no/polopoly_fs/1.986057.1498132095!/image/image.jpg_gen/derivatives/box_100/image.jpg Kari Hertzberg

I dag begynner sommerferien. Rundt om på de tusen skoler har barn gledet seg til nettopp denne dagen. De har telt ned dagene til ferien begynner. For enslige mindreårige asylsøkere er det annerledes, for dem blir sommerferien bare en påminnelse om lånt tid. Det å ha midlertidig oppholdstillatelse er en stor påkjenning, og flere av dem får også psykiske lidelser.

Som kontaktlærer for en innføringsklasse i videregående skole kjenner jeg godt til situasjonen for denne elevgruppen. En av dem er Karim. Han er en er en gutt som har sittet med livet sitt på vent siden han var 12 år. Han har levd de første tenåringsårene sine på et lukket mottak, uten kontakt med jevnaldrende. Nå, fem år etter, bor han fortsatt på et mottak. Rommet hans er trangt med hvite vegger, det minner om et fengsel.

Jeg møtte Karim for første gang i høst. Han var en god gutt, og han fikk raskt venner i klassen. Han hadde omtanke for alle. Han hadde humoristisk sans, og var en mester i å fortelle vitser. Når vi inviterte til skolefest, var han den fødte vert. Det var han som delte ut invitasjonen til rektor. Det var han som hadde laget en stor gryte med kjøtt og couscous. Når festen var i gang, var han den første til å påse at alle hadde drikke i glassene sine, mat på tallerkenen, og at stemningen innbød til hygge. Den høsten så jeg en gutt som blomstret, som trivdes hos oss på tross av en svært vanskelig situasjon.

Så snudde det. I januar hadde han fødselsdag, da ble han 17 år. Den dagen kom han ikke på skolen. Heller ikke i dagene og ukene som fulgte. Han ble bare borte. Bursdagen hadde utløst en depresjon hos Karim, for nå var det bare ett år til han skulle kastes ut. I tiden som fulgte lå han i sengen, greide ikke å stå opp, orket ikke å være med sammen med venner. Det ble mørkt.

Systemet påfører barna psykiske lidelser

Karim har fått et utvisningsvedtak. I min hverdag ser jeg hvordan midlertidig oppholdstillatelse påfører barn psykiske lidelser. Det å bo på mottak er ikke for pyser. Midt på natten kommer politiet og henter de som skal deporteres. Jeg grøsser når jeg tenker på hva dette gjør med en gutts følelser. For hvordan skal han sove når politiet til stadighet hamrer på naboens dør, samtidig som han vet at det snart er hans tur?

Barn trenger beskyttelse. De trenger trygge voksenpersoner som viser dem hva livet har å by på. Men hva har livet å by på for ham? Han skal sendes til et land han frykter og ikke forstår. Fordi han er barn må vi reagere, de barna som befinner seg i vårt land, er vårt ansvar. Ifølge FNs barnekonvensjon har alle barn rett til et godt psykososialt miljø, og viktigst av alt er at barn skal få være barn. Midlertidig oppholdstillatelse er et hinder for nettopp dette.

Jeg mener at asylspørsmålet er noe av den største utfordringen vi står overfor. Derfor er det tankevekkende at det heller er andre temaer som utspiller seg i det offentlige rom, slik som for eksempel eggdonasjon. Retten til å bli behandlet med menneskeegg ser ut til å være viktigere enn retten til å bli behandlet med menneskeverd.

Asylbarn er også ressurser

Vår skole er et lite FN i seg selv, av de 370 elevene våre har vi rundt 25 ulike nasjonaliteter representert. Dette påvirker skolen positivt. Mange av de minoritetsspråklige kommer fra autoritære skolesystemer der det ikke er interesse for elevenes egne synspunkter. Hos oss føler de seg sett, og dermed jobber de hardt med skolefagene. I neste omgang smitter dette over på flere av de norske elevene, de som tar vårt demokrati som en selvfølge. Også på andre måter påvirker de skolekulturen positivt. For mange av våre arabiske elever er dans en naturlig del av det sosiale samværet. Dette har de også tatt med til vår skole, noe som har ført til at trivselen blant elevene har økt. I tillegg vil disse elevene kunne bidra med sin kompetanse etter endt skolegang. Flerspråklighet i sin alminnelighet er en ressurs. Det globale Norge er i vekst, og både språkkompetanse og kulturforståelse vil være nødvendig i mange bransjer.

De som besøker vår skole, vil oppleve hvilken ressurs disse elevene er, og hvor inkluderende og takknemlige de er. Videre vil de finne en ledelse og en lærergruppe som forsøker å få ut potensialet i hver enkelt elev. For de unge asylsøkerne kan skolen bli et sted for positive opplevelser og for læring, men da må rammene ligge til rette for at vi lærere får gjort jobben vår. Det betyr at elevene må være i stand til å gå på skolen.

Når jeg ser ut over det tomme klasserommet i dag, vet jeg at alle unntatt én jubler over ferien. Karim jubler ikke. Hans pult har stått tom siden januar, og for ham er denne første feriedagen én dag nærmere utkastelse. Vi som skole har måtte sitte på gjerdet og være vitne til en gutt som er i ferd med å gå til grunne. Han er rett og slett sjanseløs i et system som holder ham nede.