Athen (foto: shutterstock.com)

Hele 16 personer tok turen Athen 8.-12, januar for å delta på et seminar i Vergeforeningens regi. De aller fleste var verger, men en var advokat og i tillegg deltok en tolk.

Felles for alle var de selv dekket alle utgiftene til reise, overnatting, bespisning, o.s.v.

Dag 1

Ankomst Athen.

Dag 2

Liv og John ønsket velkommen til Athen som er det viktigste knutepunktet for asylstrømmen til Europa. Ca 90% av alle asylsøkere kommer denne veien og nesten alle asylbarn har hatt opphold i Hellas. Seminarets formål var å gi kunnskap om og synspunkter på den kaotiske situasjonen for asylsøkere her, muligheter for vergene til å drøfte forholdene og få innsikt i asylbarnas reise gjennom Europa. I tillegg skulle seminaret skape sosialt og faglig fellesskap blant verger.

Etter at deltakerne hadde presentert seg ble ordet gitt til forsker Hilde Lidén fra Institutt for Samfunnsforskning. Hennes innlegg var konsentrert omkring selve asylintervjuet. Voksne asylsøkere har hovedansvaret selv for å legge frem sin sak i full bredde med hjelp av intervjueren. UDI har et langt større ansvar når det gjelder enslige mindreårige. Det er intervjueren som skal søke å få frem alle relevante opplysninger både om søkeren og asylgrunnlaget.

UDI har mindre kunnskap om de enslige mindreårige asylsøkerne enn om voksne asylsøkere før intervjuet. Årsaken til dette er at Politiets Utlendingsenhet ikke skal spørre de mindreårige om grunnen til at de søker asyl.

Hilde L. listet opp fire punkter som har betydning for intervjuene;

1. Relasjonen mellom intervjuer og søker er av avgjørende betydning. Dette er en hierarkisk relasjon hvor spillereglene utformes av den ene parten. Den mindreårige kan lett føle seg ”liten” og oppleve at intervjueren står ”høyt over”. Dette skal forsøkes forhindret ved at intervjueren ”opptrer som likeverdig” og for eksempel er enkelt kledd.
2. De fleste enslige mindreårige har vært i kontakt med smuglere. Kontakten med smuglerne kan være flertydig. På den ene side kan smugleren ha vært brutal og hensynsløs, mens han på den annen side har han representert det eneste ”trygge” de mindreårige har hatt å forholde til under reisen.
3. Hva forteller en søker? Hva tar hun/han ikke med? I intervjusituasjonen kan det i mange tilfeller observeres en viss prestasjonsangst hos søkeren. Den mindreårige har ofte vært gjennom vonde opplevelser som kan være svært ubehagelige å tenke igjennom. I tillegg er han/hun som regel ikke vant med en slik situasjon (samtale via tolk, verge til stede, ukjent intervjuer, m.m.). Forventningene til asylsøkeren fra hjemmeværende familie kan også virke inn på intervjusituasjonen.
4. Type spørsmål som blir stilt påvirker intervjusituasjonen: 40 % av spørsmålene er åpne. I intervjuene er denne type spørsmål ofte instruerende: ”Fortell meg”. 60 % av spørsmålene er fokuserte, noe som ofte innebærer forslag som ”har du bodd der hele ditt liv?”.

Hilde Krogh redegjorde for Schengenavtalen og Dublinkonvensjonen.

EUs politi- og justissamarbeid ble undertegnet i 1985 i den lille byen Schengen i Luxembourg. I dag er Schengen blitt en betegnelse for EUs felles grensekontroll samt for visum- og asylpolitikken. Norge fikk observatørstatus i 1996, og ble med i avtalen i 2001. Schengenavtalen inneholder bl.a. passfrihet innenfor Schengenlandene (men det kreves godkjent ID ved grensepasseringer) og felles innreiseregler til deltakerlandene fra land utenfor Schengenområdet.

For å komme inn i Schengen-området kreves gyldig innreisedokumenter, gyldig visum, en grunngivelse av hensikten med oppholdet og tilstrekkelig med penger til livsopphold og hjemreise. Slike regler gjør det praktisk talt umulig for asylsøkere å komme inn i Europa og søke asyl på lovlig måte. De blir derfor helt avhengig av menneskesmuglere. For å forhindre ”ulovlig” innvandring opprettet EU i 2006 et organ, ”Frontex”, som skal samordne kontroll og overvåke EUs ytre grenser. Schengenavtalen innebærer også et utstrakt politisamarbeid mellom medlemslandene.

Selv om EØS-avtalen ikke inkluderer regler om asyl (som igjen består av en rekke Direktiver) har Norge undertegnet og ratifisert både Dublin-konvensjonen (2001) Dublin II-forordningen (2003). Forordningen regulerer hvilket land som har ansvar for å behandle asylsøkersaker i EU, det vil si det første landet flyktninger blir registrert i.

Dublin II-forordningen gir rett, ikke plikt, til å returnere asylsøkere til førstelandet. Gjennom innstramningstiltak i den norske asylpolitikken (gjennomført i 2008) har imidlertid den rød-grønne regjeringen vedtatt at det ikke skal gjøres generelle unntak fra hovedprinsippet i Dublin II-reglene. Forordningen åpner for at det skal tas hensyn til så vel rettssikkerhet som humanitære forhold i det landet hvor asylsøkeren opprinnelig ble registrert og risikerer å bli sendt tilbake til. Problemet er at et slikt hensyn i liten grad blir etterfulgt og at de europeiske landene, nesten uten unntak, har en tendens til å vise til hverandre som trygge. UNHCR, på sin side, er kritiske til at asylsøkere skal bli returnert til land de utelukkende har passert igjennom og påpeker at en slik overføring medfører en ytterligere byrde for et menneske på flukt.

I følge Hilde K har norsk praksis overfor enslige mindreårige også endret seg til det verre med innstramningsvedtakene når det hevdes at det ikke er noen automatikk i at det er i barnets interesse eller til barnets beste å få sin sak realitetsbehandlet i Norge. For øvrig viste hun til at norsk praksis på området er meget streng sammenliknet med andre europeiske land.

I ettertid har vi fått en dom fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) som fastholder at returnerte asylsøkere til Hellas ikke får et rettssikker og human behandling. Basert på det faktum at asylprosedyrene i dag ikke er garantert i flere land, er det satt i gang en reformering av Dublin II-forordningen som vil munne ut i en Dublin III-avtale.

Timori er en afghansk asylant som vi hadde telefonnummeret til og som var vennlig nok til å stille opp på seminaret. Timori har vært i Athen i 9 år og har såkalt ”rødt kort” som gir ham oppholds- og arbeidstillatelse for 6 måneder om gangen. Det vil si at så lenge han har arbeid, har han ingen problemer med få oppholdstillatelsen forlenget med 6 måneder.’

Han har kone og barn hjemme i Afghanistan som han forsørger, men som han ikke har sett på 9 år. Han var nektet familiegjenforening og nektet reisedokumenter for å kunne besøke familien. Han hadde 2 enslige mindreårige asylsøkere uten lovlig opphold boende i leiligheten sin.

Timori fortalte oss om:

• Hvordan situasjonen var for afghanere i Athen (og da særlig de mindreårige)
• Kampen om å komme seg videre til det øvrige Europa i konkurranse med andre folkegrupper og nasjonaliteter
• Og ikke minst – han svarte meget velvillig på alle våre spørsmål

Hjørdis Kurås fra organisasjonen Creating public Communities (CpC) orienterte om organisasjonens mål og virksomhet. De var bl.a. aktive m.h.t. å besøke mottak for å lære opp EMA-ene i IT-bruk (utover å kunne sende mail, gå på internett, og lignende).

I tillegg oppfordret CpC EMA til dokumentere sin hverdag for eksempel gjennom videoopptak.

(Det kan nevnes at Hjørdis og hennes følgesvenn Eirik Nicolaysen forlenget sitt Athen-opphold og fikk kontakt med flere interessante personer og organisasjoner. Resultatene vil i løpet av våren bli presentert i Kunstnernes hus.)

www.cpcproject.net

DAG 3

Arianna Vassilaki, UNHCR in Greece (FNs høykommissær for flyktninger) orienterte om forholdene i Hellas.

Hun ga uttrykk for stor bekymring slik asylsøkerprosessen fungerte (ikke fungerte). I dag er det Politiet som behandler asylsøknader og tar avgjørelser. Planen er at det skal etableres et eget statlig organ som skal overta disse politioppgavene. Regjeringen har i samarbeid med UNHCR skissert en endring, men hittil er ingenting skjedd. Man avventer nå en behandling i Parlamentet. Dessuten er det – p.g.a. den økonomiske situasjonen i Hellas – ansettelsesstopp i offentlig sektor.

(Senere har medier i Hellas skrevet at det nå skal opprettes 7 førsteinstanskomiteer og 10 anneninstanskomiteer. Om disse er etablert og i arbeid er ikke bekreftet).

I dag er det slik at en ”politioffiser” tar seg av førsteintansbehandlingen, mens anneninstansbehandlingen foretas av en (KUN EN) komité på 6 personer. Det sier seg selv at både 1. og 2. intansbehandlingen blir summarisk.

På grensen mot Tyrkia (i Evros-området) kommer ca 350 nye søkere hver dag mot ca 200 tidligere. (I tillegg kommer de som tar seg over med båt til de greske øyene som ligger tett ved kysten til Tyrkia). Innkvarteringen i Evros-området ble av Vassilaki karakterisert som elendig. Levevilkårene er utrolig dårlige. Etter å ha avgitt fingeravtrykk og foto, blir de fleste ”løslatt”.

I mange tilfeller blir de enslige mindreårige ikke registrert som mindreårige fordi det mangler tolker m.m.

Afghanere som oppgir at de har bodd i Iran blir betraktet iranere og deportert. Noen iranere oppgir at de er afghanere for derved å slippe inn.

Når en de mindreårige asylsøkerne registreres, skal statsadvokaten varsles med sikte på å få tatt hånd om den mindreårige. I ”beste fall” havner den mindreårige på et mottak hvor enten statsadvokaten eller mottaksleder er verge.
Patras en den byen hvor de fleste afghanske asylsøkere reiser fra til Italia og derved det øvrige Europa. Etter flere politiaksjoner – bl.a. riving av midlertidige boliger og strengere kontroll med trailerne – er det blitt svært mye vanskeligere å komme seg videre.

Som eksempel på behandlingen av de mindreårige nevnte Vassilaki at det på Kreta var et asylmottak for 25 mindreårige som fungerer godt. De må imidlertid påregne 5-6 års behandlingstid (i verste fall opptil 10 år) før vedtak fattes.

Et annet problem som ble trukket frem, var at penger fra IOM (Internasjonal Organisation for Migration) i Hellas ikke ble utbetalt slik det var avtalt til dem som returnerte til sine hjemland.

Myndighetene på øyene som ligger tett på Tyrkia-kysten, anses for å være nokså fiendtlig innstilt til asylsøkere som kommeri båt fra Tyrkia. De mener disse personene virker negativt inn på turistindustrien og sprenger totalt mottakskapasiteten.

Resten av dag 3 ble benyttet til ekskursjon i Athen. Alle deltakerne besøkte Plateia Victoria hvor der til enhver tid er mange afghanere. Vårt besøk var tydeligvis – via Timori – forventet slik at det var atskillig flere til stede enn vanlig.
For deltakerne på seminaret ble dette et sterkt møte med mange skjebner. Vi fikk høre en rekke dramatiske historier og beskrivelser av mange forskjellige opplevelser. Blant dem var en gutt som dagen etter skulle returneres til Kabul til tross for at han hadde sin far og bror boende i England. En annen var en kvinne som skulle føde om en måned og hadde ingen rettigheter til helsehjelp. (Vår anbefaling var å ta tilhold ved inngangen til en kirke).

De fremmøtte asylsøkerne la heller ikke skjul på at det var flere velmenende mennesker som oppsøkte dem på Plateia Victoria, men ingenting ble endret av den grunn.

Flere av deltakerne følte ubehag fordi de opplevde at personene på plassen ble beglodd, nesten som i en dyrehage. Andre opplevde det som viktig å ha vært til stede med flyktningene og på den måten å kunne være et vitne.
Noen av deltakerne besøkte også Universitetsplassen i Athen. Her hadde iranere og afghanere en døgnkontinuerlig demonstrasjon for å få politisk asyl. Blant demontrantene var det a 10 personer som hadde sydd igjen munnen sin og begynt sultestreik for ca 40 dager siden.

Etter ekskursjonen samlet alle seg til en ”debriefing” i seminarlokalet og som ble en nyansert og nyttig gjennomgang og forsterket følelsen av nærkontakt med mange mennesker i en sårbar situasjon.

DAG 4

Etter flere sterke opplevelser i møter med asylsøkere i Athen ble dag 3 en helt annen opplevelse for deltakerne. Da var det selve Athen som sto på programmet i form av sightseeing, shopping og besøk på det nye Akropolis-museet.

Om kvelden var alle samlet hjemme i leiligheten til Liv og John hvor det bl.a. ble fortatt en oppsummering av seminaret.

De momentene som ble nevnt, er alle notert av Hilde Krogh og vil bli drøftet i Vergeforeningens styre. Her gjengis noen hovedpunkter:

1. Oppholdet har gitt oss ny kunnskap, et mer nyansert bilde og en større grad av bevisstgjøring – kort sagt god kjennskap til problemene.
2. Lettere å forstå og snakke med ungdommer som har reist gjennom og oppholdt seg i Hellas bl.a. å skjønne bedre aldersdilemmaet
3. Hvordan kan vi bringe nyervervede kunnskap og innsikt videre? Avisartikler, kronikker, leserbrev, temamøter i Vergeforeningen o.s.v.
4. Være flinkere til å følge med på asyl- og flyktningeforskningen og få dette ut til medlemmene.
5. Arbeide for at så mange som mulig av medlemmene gir uttrykk for sin oppfatning om ”Barn på flukt” (Stortingsmelding som er under arbeid) per mail , se. http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd.html?id=463 hvor alle kan si sin mening under ”Tema” etter først å ha klikket på flukt.

Dag 5

Hjemreise for de fleste, men Hjørdis og Eirik fortsatte sitt arbeid med å skaffe seg kontakter i Athen bl.a. advokater som jobber med asylsøkere.

Vergeforeningen på tur til Athen

Hilde K., Kjellaug og John